Jeg er født i Oslo 27. juli 1940, og er av sølvsmedfamilien Thune. Flyttet til Bekkestua i Bærum i 1980, med fotograf Dan Young og fem barn. Det som var avgjørende for oss, for å smelte sammen to familier, var eget rom for hvert av barna (8-15 år), bolig i enden av en blindvei, natur rundt oss og kort vei til offentlig transport. Alt dette fant vi innerst i Frøytunveien på Bekkestua i Bærum. Nedenfor tomten lå en dyrket åker, en gammel frukthage, og store bjørketrær fra den gang Bekkestubekken gikk åpen, men som ble lagt i rør 1924 den gang Kolsåsbanen ble anlagt.
Jeg var usigelig lykkelig på alle vis, holdt fire bikuber, vi hadde svaler under takmønet og flaggermus på loftet. Det kom elg og rev over tunet og om våren stokkender som lette etter bekken og våtmark, før de fløy videre på leting etter reirtrygghet. Gjennom en vinter fikk vi daglig besøk av en hann fasan for frøføde. Kolsåstrikken gikk nederst i hagen og på den andre siden lå det store grønne hager, og bak dem så vi Kolsåstoppen og Steinshøgda....men.....«vi er aldri blitt lovet en rosehage.... nei hvor i allverden hadde vi det fra...»
Første gang jeg gikk på årsmøtet til Bekkestua velforening (tror det var på 80 tallet), våknet jeg; Villaene på den andre siden var i ferd med å bli kjøpt opp av utbyggere, fem villaer og de gamle hagene ble rasert bort og erstattet med 11boligblokker i fire etg med full kjeller i bunn. Sorgen satte seg fysisk i kroppen, det var skikkelig vondt. Så ble Kolsåstrikken erstattet med T-banen, stasjonen flyttet, en gammel åsrygg ble sprengt bort til fordel for et huskompleks og gamle handelshus ble til handelssentre. Jeg skjønte at for å gi stemme til alle som ristet på hodet av knutepunkt strategien som var det nye mantra til kommuneadministrasjonen, måtte jeg gå inn i velarbeid og være velforening mot kommunen. I vellets årsberetning for 2015 ber vi innstendig om å bli hørt. Det har vi blitt.
Bekkestuas befolkning har fått en allé gjennom hele Gamle Ringeriksvei, den knytter det lange gateløpet sammen. I mai står trærne i fullt flor, vi får en følelse av japansk kirsebærblomstring, og går i glad undring hele gaten. Som leseombud i kommunen er jeg kjempeglad i biblioteket midt i sentrum, alle spisestedene, lekeplassene, Nadderud Arena og svømmehallen hvor jeg ser barnebarn utfolde seg.
At kommunen godtar utbyggeres behov for å sprenge bort koller mot syd, mot vest, mot øst og mot nord er et stort nederlag for oss og naturen, betongen skyver dyr og gamle vekster bort og vi mister vår identitet, vår tilknytning til nærmiljøet. Fordi hus fra flere tidsepoker gir stedet en historie som leses tydelig. Som det nå er rives og bygges alt i 2000 -talls uttrykk. Om det er etisk riktig trekkes i tvil, i alle fall diskuteres blant stedets innbyggere.
I rasende tempo er Bekkestua blitt totalt forandret. Politikernes intensjoner er blitt fulgt svært godt opp, det er veldig praktisk og godt å bo her for eldre og yngre, men nå må en ny strategi tikke inn hos de samme politikere;
når vi ikke skal på skolen, ikke skal til legen , ikke skal handle, ikke kjøre bil, hvor skal vi i all denne betongen gå tur, oppleve årstidene i nærgrønne pustehull?
Dette har vi etterspurt i 10 år, er det for mye å håpe at noe siger inn?
Vi intervjuet Ingeborg for noen år siden, hun sa følgende:
«Å gi fra seg førerkortet ble enda et skritt inn i alderdommen, jeg skal si deg det er mange tunge stunder ved å bli gammel. Jeg har ikke vært
I mitt elskede Marka på lenge. Heldigvis har jeg oppdaget grøntområdene i gang-avstand fra der jeg bor, og du, jeg kan gå dit på mine ben, bli omsluttet av trær, det er stort det for et gammelt menneske som har gått ut på dato... En dag blir kommunepolitikere også pensjonister og sannsynligvis, da vil de også trenge disse grønne herlighetene.»
Ja, når du spør om Bekkestua sentrum har noen urealiserte verdier som kan gjøre det til et bedre sted å være, er dét at vi tviholder på de naturområdene som står igjen i gangavstand til Gamle Ringeriksvei, (som utgjør sentrum i dag). De må vernes for oss, og våre etterkommere. Og det må settes opp gode skilt, gi plass til stikkvei, snarvei, smett og sti!
Bekkestua om 50 år? Kommuneadministrasjonen vil helst være realistisk og fremtidsrettet ensbetydende med videre utbygging, mot Stabekk, mot Lommedalen og mot Sandvika og Oslo. De må bare ikke glemme at om folk skal trives må de se og enkelt kunne nå grønne ubebyggede områder.
Jeg avslutter med et dikt av Sigmund Hågvar
ENDRINGSBLINDHET
Ta bit for bit av naturen.
Bare litt om gangen.
Så ingen roper varsku.
Men hele tiden nye stykker.
La hver generasjon si
At de ikke vet om noe annet.
Enn de restene av natur
Som de ble født inn i.
Slik kan et folk
Umerkelig
Ta naturen fra seg selv.
Langsomt og pent.
Men likevel brutalt.
Bilde: Den siste grønne flekken i vårt vel, Bekkestua Sør-jordet, også kalt Bekkestua-myra. Her kommer snart en landsby av rekkehus.
